Fra åpningen av Fotografihusets pilotpaviljong på Sukkerbiten 20. august 2020. Fra venstre: Jonas Ekeberg, Erling Johansen og Lisa Bernhoft-Sjødin.

Tale ved åpningen av pilotprogrammet 20. august 2020

La meg begynne med det vanskeligste. Eller rettere sagt det letteste.

Fotografihuset behøver ikke å bygges her på Sukkerbiten. Det kan bygges eller innpasses mange steder.

Men det foreligger faktisk en ferdig regulert tomt akkurat her. Og et ferdig tegnet bygg. Og en finansieringsplan.

Huset skal riktignok krympes litt, og vi skal gå i dialog med lokalbefolkningen og ikke minst alle unge og gamle i Oslo som ønsker tilgang til fjorden. Men vi er altså svært godt i gang med planene for et fotografihus akkurat her. Så vi er naturligvis mer enn spente på hva politikerne sier når de er fedige med å utrede forslaget om å gjøre hele denne fantastiske lille øya til badeplass og friområde.

Vårt motforslag er altså å gjøre 2/3 av øya til badeplass og friområde. Og det er faktisk det dagens reguleringsplan og Atelier Oslos prosjekt Trelett går ut på. Og vi gjør gjerne ytterligere tilpasninger.

De tilpasningene handler nok først og fremst om arealer. Men det kan også handle om tilgjengelighet. Eller service. Vi har snakket om at hele baksiden av fotografihuset kan bli sjøboder for kajakkpadlende eller roende eller badstubadende. Og at vår kafe må sørge for å selge en rimelig lunsjpakke, ikke bare lunsj til 250 kroner på hvit duk.

Men, altså, uansett tilpasninger:

I dag er det et yrende folkeliv her på Sukkerbiten. Men i morgen er det gråvær og regn. Da er det ikke mye mer enn en gangvei her. Et fotografihus vil sikre aktivitet og liv på Sukkerbiten også de 300 dagene i året da det ikke er badeliv her. Jeg tror det er flere enn meg som om noen år kunne tenke seg, etter en utstilling, å sitte i Fotografihuset med en kopp kakao og se frostrøyken stå fra fjorden her ute.

Jeg har lyst til å påpeke en ting til.

Friområder og badeplasser er et gode for byens befolkning. Det er det ingen tvil om. Men kultur er også et gode. Og når de kan kombineres, som her, så må det være helt fantastisk, både for kulturinteresserte og badegjester. Jeg har forresten hørt at det ofte er de samme menneskene.


Men Fotografihuset er altså først og fremst til bildene. Både kunstnerisk fotografi, dokumentarfotografi, fagfotografi og amatørfotografi. Dette er ambisjonen til Fotografihuset: Å lage viktige og populære utstillinger i alle disse sjangrene, og flere til, uten at de slår hverandre i hjel.

Hvordan skal vi få til det? Vet vi ikke at det finnes murring i fotomiljøet, at kunstfotografene og fagfotografene av og til er uenige om hva som er et godt bilde? Hvordan løser vi dette? Det gjør vi selvfølgelig ved å satse på kvalitet, i alle ledd. Men vi gjør det først og fremst ved å heve blikket. Det vi skal arbeide med er større enn disse uenighetene. Vi skal arbeide med vår visuelle verden og vår livsverden. Vår rett til å være likestilte men ulike. Våre innerste følelser. Våre barns fremtid. Klodens fremtid. Alt det fotografene er opptatt av.

Vi skal jobbe med å bygge broer mellom fotografer. Dette er en selvfølge. Men det store målet er å bygge broer mellom mennesker, uansett klasse, kjønn, hudfarge, tro eller legning.

Jeg tror jeg kan si, her og nå, at Fotografihuset kommer til å bli et sted, ikke bare for fremragende fotografi, men også for sosialt engasjement.

Jeg kan også si at det kommer til å bli en tilgjengelig institusjon, der det skal være en lav terskel for å komme inn, og der vi skal jobbe aktivt for å få med oss de som ikke visste at de kunne ha glede av de visuelle opplevelsene vi skal by på.


Den paviljongen som vi åpner her i dag er bare en begynnelse. Programmet vi presenterer i dag skal utvides utover høsten og til neste år, blant annet med et partnerprogram og et formidlingsprogram. Men jeg er svært stolt av de tre prosjektene vi presenterer i dag, og det er ikke langt unna at de utgjør et helt lite Fotografihus i seg selv.

Jeg skal helt kort si noe om Ingrid Eggens utstilling. Og så skal min medkurator Lisa Bernhoft Sjødin si noe om de to andre programelementene.


Ingrid Eggens fotografier blir finere og finere jo mer jeg ser på dem. I utgangspunktet er de ganske enkle, men de er også enormt komplekse:

De består av hender, kropper og gester som nærmest gjør mennesker til skulpturelle objekter, eller bygninger. De er underlig åpne. De er for ekesempel lite kjønnsspesifikke. Klærne og fargene minner om 70-tallets likestilte mote. På et område er de imidlertid svært spesifikke. De vitner om menneskets behov for å uttrykke seg, og de språkene vi skaper.

I denne lille, store utstilling er byen og fjorden en viktig dialogpartner for disse fantastiske fotografiene.

Takk, Ingrid, for dette fantastiske samarbeidet!


Takk også til Oslo kommune og Fritt Ord, Raffinade AS, som står for serveringen her på Sukkerbiten, og til våre samarbeidspartnere og støttespillere: HAV Eiendom, Hausmann AS og Fotophono.

Og til teamet: våre eiere, styret, mine kollegaer Erling og Lisa, og alle medhjelpere og støttespillere.

Til Oslos fotografer – og det er oss alle – vil jeg si gratulerer! Dette er bare begynnelsen.

Jonas Ekeberg
kunstnerisk leder

Del denne saken

Share on facebook
Share on email